Oppvarming med Beaten To Death

Fredag 18. januar skal vi feire Beaten To Death sin siste skive, «AGRONOMICON», her på Parkteatret. I den forbindelse har vi slått av en liten prat med gutta i bandet, ja, om både det ene og andre. Les hva de svarte her.

 

ASL (age/sex/location)?
Mika: 47 / mann / Oslo.
Christian:40 / hankjønn / Oslo.
Tommy:
40, M, Oslo.
Anders: 38/ M / Oslo.
Martin:39, mann, Oslo.


Hva er det beste du vet med internett?
Mika:Videoer med Husky’er som er misfornøyd med ting og sier «noooooo».
Christian:Bilder Oslo fra 1890 til 1970.
Tommy:
Youtube.
Anders: Katter og Insta-kontoen Kidsgettinghurt.
Martin: At man kan finne ut alt mulig rart som det før var veldig vanskelig og finne ut av. For eksempel kunne jeg reparere skjermen til iPhonen min ved hjelp av en YouTube-video forleden.


Hva var det siste du søkte opp i Google?
Mika:Hva som var greia med siste episode av «The Haunting of Hill House» på NetFlix.
Christian:Danfoss DTF01 trådløs termostat.
Tommy:
Baba ganoush.
Anders: «Ethylene signal transduction pathways».
Martin:Forskjellige spanske ord jeg prøver å lære meg.


Tre ting du ikke kan leve uten:

Mika:Mobilen, Koss hodetelefoner og thaimat.
Christian:Mat, væske og luft.
Tommy:
Klokke, internett og seng.
Anders: Grindcore, kaffe og mat.
Martin:Usikker. Kommer ikke på noe i farta.


Hva er din go-to karaokelåt?

Mika:Carly Rae Jepsen – “Call Me Maybe”.
Christian:“I´m the Scatman”. 
Tommy:
Reo Speedwagon – “Can’t Fight This Feeling”.
Anders: Meat Loaf – “I would do anything for love”.
Martin: Blink 182 – “What’s My Age Again”.


Hva er det flaueste du har gjort fordi du var forelsket?
Mika:Sunget «Call Me Maybe» på karaoke.
Christian:Satt vedkommende på gjesteliste.
Tommy:
Å få barn.
Anders: En gang fridde jeg til en kjæreste på festival fordi jeg var så full og glad. Det ble ganske kleint etterpå.
Martin:Jeg skrev sjukt lange kjærlighetsbrev til den første kjæresten min da jeg gikk i 6. klasse. Hun skrev tilbake og sånn fortsatte det av og på i ni måneder. Jeg så noen av brevene når jeg ble litt eldre og syntes det var så flaut at jeg kastet alle. Det angrer jeg på nå.


Hvilken superkraft ville du helst hatt?
Mika:Å fly har alltid stått øverst på ønskelista. Null sosial angst hadde også vært noe.
Christian:Stoppe tiden.
Tommy: Være usynlig.
Anders: Å kunne fly.
Martin:Kunne bli usynlig.


Hva er ditt mest overraskende talent?

Mika:Tja, kanskje at jeg er en forholdsvis habil musikal-trommis?
Christian:Komme med gullkorn en gang i kvartalet.
Tommy: At jeg kan produsere store mengder spytt på kommando.
Anders: Jeg kan plutselig ganske mye om signalveiene til ethylengass i planteceller.
Martin:Jeg kan fortsatt ta en kickflip på skateboardet mitt.


Hvilken var den første konserten du var på? Hvor gamle var du, hvem spilte og hva gjør at du husker den?

Mika: Jeg vet at en av de første var norske Road. Jeg var type 14 og ble helt slått i bakken av trommisen deres, for han hadde to basstrommer. «Jeg har nettopp hørt verdens beste trommis», sa jeg til pappa da jeg kom hjem.
Christian: Bortsett fra Terje Dyruds Orkester, så var det Ozzy Osbourne på Rockefeller i 1992, var vel 13. Gikk med avisa og kasta reklamen i en kontainer for å rekke konserten, ble færska.
Tommy: Morbid Angel på Sentrum scene. Jeg var 14 år gammel. Jeg husker at jeg var veldig usikker på om jeg skulle dra, fordi de visstnok var satanister. Det var en big deal på den tida, fordi det var samtidig som kirkebranner og black metal-drap. Konserten var dritfet og jeg er veldig stolt av at det faktisk er Morbid Angel som var først ute. Før var det for øvrig vanlig at man kom inn på konserter selv om man var under 18. Konserter med både voksne og unge er utrolig mye fetere, både som publikumer og som artist. Jeg savner sånne konserter. :’(
Anders: Vel, jeg minnes vagt at jeg så en utekonsert med Dollie Deluxe da jeg var type 4 år gammel, men det kan være et konstruert minne. Jeg husker jeg var så betatt av de pene, triste øynene og det kreppa håret til Benedicte Adrian. Ellers er den første konserten jeg var på i en mer bevisst tilstand Guns N Roses på Valle Hovin. Det må ha vært sommeren 1993. Jeg husker jeg synes det var helt drøyt at lyden var så høy og at basstromma slo meg i brystet. Og at Axl Rose var en gjøk som brukte sikkert to timer på å gå på scenen. Allerede da skjønte jeg at rockestjerner er generelt døve mennesker.
Martin:Første skikkelige konserten jeg dro på var med Paradise Lost på Sentrum scene. Jeg var 14-15 år og alt på den konserten husker jeg som helt fantastisk.


Og hva med den første konserten du selv spilte?

Mika:Det var hjemme hos vokalisten i bandet jeg spilte i da, på bursdagen hans, mens vi alle gikk på Sommerlyst. Vi spilte låter av Bon Jovi og Scorpions sånn, med stereoanlegget som PA.
Christian:Det var med forgjengeren til Black Comedy i 1991. Første låta var Arise med Sepultura.
Tommy:
På en skoleavslutning i 8. klasse med bandet Capital Punishment. Det er det mest nervøse jeg har vært i hele mitt liv. Jeg hadde en dårlig strømadapter til fuzz-pedalen min, så måtte stå bakerst på scenen og trykke den inn i stikkontakten under hele konserten. Så nok ikke fryktelig tøft ut.
Anders: Landøya ungdomsklubb, desember 1993. Thrash-bandet Desecration. Vi covra Metallica og spilte to-tre egne låter, om jeg ikke husker feil. Jeg har aldri følt meg så kul før eller siden, tross i at jeg hadde reggis.
Martin:Den første konserten var på et skolearrangement på Langhus ungdomsskole. Stakkars publikum.


Hvem eller hva er din største inspirasjonskilde? 

Mika: Finner inspirasjon i alt det mørke som skjer på planeten vår, og i filmer, serier, musikk og bøker. Band som gir meg lyst til å lage riff er blant andre Cult Leader, Yautja og Agoraphobic Nosebleed.
Christian:Spille konserter og lage musikk.
Tommy:
Det er nesten litt flaut å innrømme, men musikalsk er nok James Hetfield fra Metallica min største inspirasjonskilde. Jeg begynte å høre på dem på slutten av 80-tallet, og da var de fryktelig skumle og tøffe.
Anders: Bare å høre ny, bra musikk eller se dyktige artister naile en konsert er veldig, veldig inspirerende. Uansett sjanger. Når jeg er på bra konserter begynner det å klø i hele kroppen fordi jeg får lyst til å spille selv.
Martin:De andre i bandet når det kommer til å lage musikk.


Hvilken artist/band hører du mest på om dagen? 

Mika:Det går mest i Yautja, Meshuggah, Sigrid og M83.
Christian:Bloodbath.
Tommy:
I det siste har jeg plukka opp litt gammel Disincarnate og den siste Robyn-skiva, som for øvrig ikke sto helt il forventningene.
Anders: O Paon.
Martin:Mest spillelister jeg setter sammen, men kommer stadig tilbake til Burnt By The Sun.


Hva kan vi forvente av Yngling-konserten?

Mika:At det blir gøy og både se og høre på. Det er noe med gamle menn som ikke vil innse at de har blitt for gamle.
Christian:Pent bråk.
Tommy:
Vi gjør det samme som vi pleier. Vi er en ganske tøysete gjeng, så man må bare se forbi det tøffe ytre som musikkstilen vår gjerne prøver å presentere. Vi er bare en gjeng gamle menn som syns det er gøy å tøffe seg på scenen.
Anders: Mye bråk, en hel del løping, hopping, brede smil og veldig mange låter.
Martin:Pop forkledd som veldig stygg metal.


Hva synes du om konseptet «Yngling»?
Mika:Herregud, det er jo dritbra. Håper det er et konsept som er her for å bli!
Christian:Fint at foreldre kan ta med de små, de trenger riktig veiledning på valg av musikk, og det får man av livemusikk.
Tommy: Veldig bra! Det er nødvendig i en tid hvor kidsa ikke får lov å dra på «voksen»-konserter – og det er en skam.
Anders: Dritviktig. Det er alt for få konsertarenaer som bryr seg om barn og unge. Tross alt er barn og unge de som bryr seg mest om musikk. Voksne folk (oss inkludert) er en gjeng med blaserte nisser som har vært på for mange konserter og sjelden klarer å utvise noe som helst entusiasme for å se artister fremføre musikken sin. Hvorfor skal jeg som artist spille en konsert som går i hundre-og-helvete hvis du ser ut som du like gjerne kunne blitt hjemme i sofaen og sett på en episode av noe søl på Netflix? Det bør åpnes mer for fri aldersgrense på konserter igjen. Jeg var på det som kunne sees av metalkonserter på de store scenene i Oslo gjennom hele 90-tallet, fordi de faktisk hadde fri aldersgrense. Nå er det aldri ungdommer å se på store konserter lenger. Hva skjedde?
Martin: Helt topp!

 

Få med deg Beaten To Death på Parkteatret 18. januar! Klikk her for billetter.