Soloprosjektet Sylvaine er ikke helt lett å definere. Den klassisk opplærte norske multiinstrumentalisten Kathrine Shepards uttrykk er alt annet enn enkelt. Og alt annet enn enkelt å spesifisere.
Artistnavnet er en sammensmelting av den franske poeten fra 1800-tallet, Paul Verlaines navn, og begrepet "sylvan," som er knyttet til skog. Dette er et relativt velvalgt alter ego som i det minste gir en antydning om den sammensatte lyden som utgjør Sylvaine.
Kjært barn har mange navn. Sylvaines musikk er blitt beskrevet med sjangerbegreper som ambient post-metal, black metal, blackgaze, shoegaze og drømmepop. Alle betegnelser er mer eller mindre valide. Hennes musikk er en langsom tilberedning med ingredienser fra alle disse sjangrene. Krydret med orkestral mystikk, magisk spiritualitet og Phil Spectors "Wall of Sound"-holdning.
Resultatet er intet annet enn fortryllende. Her males fortryllende lydlandskap frem. Tredimensjonale fantasilandskap formet av unike vakre melodier, drømmende gitar-riff, solide rytmer og en nøye utviklet følelse for atmosfære. Når det er på sitt beste, føles det som om Sylvaine trenger inn i selve kjerneårsaken til eksistens og gir musikk til selve metafysikken i tilværelsen.
Publikumsoppvarmeren Jonathan Hultén beveger seg akkurat som Sylvaine i skogen. Den tidligere Tribulation-gitaristen får æren av å varme opp publikum med sine akustiske folk-sanger. Hypnotiske stykker fylt med gotisk mørke og nordisk naturromantikk.
