Hun er født og oppvokst i Andalucía, flamencoens offisielle fødested, og hun er tydelig inspirert av flere av de største tradisjonelle flamenco-sangerne. Blant dem peker Camarón de la Isla seg ut som det kanskje største forbildet. Den legendariske sangeren samarbeidet blant annet med musikere som Paco de Lucia og revolusjonerte flamenco på slutten av 70-tallet, da han introduserte trommer, elektriske gitarer og sitar til en sjanger som for det meste hadde vært tro mot sine opprinnelige ingredienser. «Det vi nå kaller tradisjon var en revolusjon i sin egen tid”, har Llergo sagt om inspirasjonskilden.
Når hun på det korte, bejublede debut-albumet «Sanación» fra i fjor utvider paletten med elektronikk og moderne vokalproduksjon, er det med en lignende musikalsk dialog i bunn: “Når jeg bruker elektronikk i musikken min, er det fordi jeg lever i nåtiden og har tilgang på synthesizere og andre instrumenter som jeg virkelig beundrer. Disse lydene er også en del av livet mitt,» har hun sagt.
Llergo studerte flamenco på Catalonia School of Music, under samme mentor som Rosalia – José Miguel «Chiqui» Vizcaya. Der eksperimenterte hun også med salsa, gospel og jazz. Like etter at hun fullførte studiene, ble hun signert til Sony Music Spania.
Selv sammenligner hun flamenco med blues og sier at det er en musikksjanger som forteller mer ærlige fortellinger om Spanias historie, enn de fleste historiebøker. Llergo har med seg sine forfedres arv i musikken og låtmateriale består av tydelige elementer og fortellinger fra Romani kultur og historie. Hun synger om urettferdigheten folket hennes har vært og er utsatt for – diskriminering, utnyttelse, fordrivelse og “machismo”, og sier selv at låtskrivingen hjelper henne med å jobbe seg gjennom traumer og smerte.
Kun ståplasser.
